GULL OG GRÅSTEIN av Sigve Lauvaas * Side 14-20 (Bok 13-2012)

Hvite fjell ved Brønnøy

Side 14

BERØRING

Musikken berører meg.

Månen berører huden med kyss

Som synker til jorden.

Hengivne øyner strekker seg

Mellom toner som kommer

Og modnes i hjertet.

Øyeblikket berører meg

Med sitt nærvær av lyd og stillhet.

Hver berøring er en halvåpen munn

Som hvisker navnet mitt.

Berøringen tar aldri slutt.

Mitt liv tar imot kjærtegn fra vind og vær,

Og er omsluttet som en prins i parnasset

Som lyser i blått.

REISE

Tusen reiser i tankene

Gjør øynene til utsiktspunkt.

Hjemløs higer jeg etter noe mer,

Et tettere bånd mellom mennesker.

Over hele jorden stryker vinden,

Og sveiser oss sammen i lyden

Av flyktninger, og håp om et bedre liv.

Vi reiser, oppløst av farger, til en dypere skjønnhet.

Vi reiser gjennom endeløs stillhet

Til et teppe av lys som fyller oss med glede.

Lystråder drypper i våre hjerter,

Så rokken våkner til et nytt mønster,

Til et bilde som minner om Gud.

Side 15 

LEV I DAG

Vi må leve i dag, og det er en kunst.

Vi må leve nå, for ingen kjenner morgendagen.

Vi må kaste gullkappen og være til stede,

Og kjenne dagen som en vei, en soloppgang, en vev

Som strekker seg ut, minutt for minutt.

Det virkelige livet er en gave

Til helbredelse og kunst, til arbeid og stillhet.

Men tingene kan ikke gi liv. Rikdom er en byrde

For den som ikke kjenner dagen.

Vi er alle underveis, og kan glede oss over livet.

Hvert øyeblikk er et vindu, en åpenbaring.

Verken gull eller glitter gir livet mening.

Alt er forgjeves for den som ikke har visdom i hjertet.

Men den som sår og høster i rett tid, får stor lønn.

Ingen må kjøre fortere enn tiden.

Vi kommer tidsnok frem til fuglefjellet.

Her kan vi trekke pusten og tenke høyt:

Hvem mater den store skare og holder hjulene i sving?

Vi er prisgitt livets mysterium,

Og må bøye oss for Skaperen.

Våre øyner ser bare overflaten. Rik er den som ser alt.

I vårt eget bilde, kan vi se Gud.

De hvite veggene er som seil i tiden.

Hver dag er en sjelden gave. La oss glede oss

Den stunden som er igjen.

Livet er ikke å komme frem, men å være underveis.

Vi må leve mens vi kan, og elske våre søsken nå.

Livet kan ikke kjøpes for penger, det er gratis,

Og kan bare oppleves.

Men livet er skjørt som en gammel sekk.

Vi må passe hver dag med omhu.

Å ha livet kjært, er å leve i fylden av ordet

Som gir lys på vandringen.

Livets krone er en ny fødsel.

Og ingen kan bli født av seg selv.

Side 16 

KVELDEN

Kvelden er på vei.

Og vi må ta imot.

Kvelden kommer igjen og igjen.

Og vi kan ikke gjemme oss,

For mørket kjenner seg selv.

Kvelden åpner oss

Til en prat i skogen,

Eller på sengekanten.

Kvelden tier, og svarer.

Og vi er kvernen som går.

Vi kan ikke la være å føle stillheten,

Når larmen er sunket i asfalten,

Og jorda ligger åpen.

Månen lyser i kvelden bak skyer,

Og tier imot oss

Som et uskrevet dikt.

Kvelden er bunnløs,

Og stillheten rommer alt i rommet.

Her er vi sammen,

Og rekker våre hjerter frem.

Og kvelden spiller dempet

Med tusen stjerner i kor.

Vi skriver våre liv i kvelden,

Og kjenner regnet,

Og vandrer videre som rådyr

Til en ny kveld under himmelskyer.

PORTRETT

Ingenting er som et portrett av liv.

Med kullstift eller malerpensel

Formes våre trekk til siste åndedrag.

Sånn gikk det til med den ene

På veien til Paradis.

Men noen synger portrett i mikrofon

Så alle kan kjenne historien

Og se ansiktet lyse av kjærlighet.

Det er portrett i rent gull.

Side 17 

KORT DAG

Bak solens bredder

Er evigheten.

Bak tidens hjul

Er stillheten.

Før fuglene våkner,

Er mørket.

Solen venter på et signal

Før den stiger frem

I demring av dag.

UNDRING

Alt har en retning, et mål.

Og ordene som følger

Er som tidevannet.

Mennesket er en hemmelig formel

Som fyller jorden med skygge

Av sol og måne.

Tidens tannhjul ruller,

Som kloden i verdensrommet,

Som menneskenes klokke.

Jeg undrer meg over alt som beveger seg

I en sirkel over mitt hode.

Jeg undrer meg over vekten som reiser

I uendelig fart, uten spor.

Alt er et ekko av ordene som skapte,

Og gav oss en kode til å forstå

Skriften på veggen.

Alt er underlagt lyset, og dagen,

Som gir oss en flyktig smak

Av en fullkommen vår.

Å LEVE

Den som lever er aldri langt borte fra døden.

Den som lever i tro, skal oppstå den siste dag.

Å leve er å finne veien til en ny fødsel.

Side 18

GJENSYN

Gjensyn med den navnløse

Lyser i det fjerne.

Jeg takker for synet

Og gleder meg til dagen

Da stormklokkene kimer.

I undring vil vi se barn som er flyktet

Fra sine mødre og fedre.

Trofast løfter de sine hender

Og hyller den navnløse

Som åpnet porten til de levendes land.

ORD

Snakk også du om det siste ordet,

Om druehøsten, og duken

Som var dekket med all verdens grøde.

Og alt dette var viet til menneskene

Som dyrket jorden.

Snakk med mening,

Og kjenn at det du sier er sannhet.

Snakk i huset og på torget,

Forkynn budskapet om barnet

Som ble født i en stall.

Stjernen vil komme ned i ordet og gi håp.

Føl deg velkommen, og kjenn

At du er et vandrende ord

Som svømmer i velsignelse.

Smak av frukten som blir til liv.

ORD

La oss renvaske ordene,

Så ordene kan lyse

Og gi kraft til sultne sjeler.

La ordene bli i hjertene

Som et øye mot Gud.

La oss finne hvilestedet,

Og be om nåde til å se viseren

I himmelhjulet.

Side 19

DRØM

Drøm om gull

I gråstein på vidda.

Drøm om mennesker

Som fornyer verden.

Vi skulle drømme mer

Om sannheten

Som renner i havet.

Å fange gull i bekker og elver

Er som å komme hjem.

STEMMER

Det høres stemmer fra mange kanter,

Og noen kaster gull på bålet.

Dypt i den glødende massen stråler du

I et nytt språk, i et nytt land.

Stemmen til de som danser i lyset,

Fryder oss av hjertet.

Og vi bærer stemmen med oss

Til fakkelhøyden i byen.

Verken liv eller død kan uttale din stemme.

Floden renner inn i fremtiden,

Og vi er en tung bør

Som bare en kan løfte.

Og navnet er skrevet på steiner.

Det er vårt brød.

TEGN

Kanskje har jeg en krokus på tegnebrettet?

Å male så ekte at figurene begynner å leve,

Gir oss håp om et nytt liv bak fasaden.

Vi kler oss i forgjengelighet,

Og våkner med ny hud, og nytt hår.

Men vi glemmer ikke å leke med terninger

Og klinkekuler.

Side 20

ØKS

Når øksen faller

Er blomsten tilbake.

Men det gir ingen redning,

For blomsten visner

Og henger med hodet, og blør.

Ingen ser lenger livet

Som en endelig lykke.

Uten brød er vi svake, og tørker ut.

Øksen kaller oss hver dag

Til et farlig stup.

Vår eneste redning er å gå oppreist

Og lukke vinduet.

Vi kan måle vår egen styrke,

Men blir aldri gode nok

Til å bære korset.

KLOSTER

Ingen kloster har tykk nok mur

Til å stå imot verden.

Spor av synd henger i bjelkene

Med påskriften: Tilgitt.

Ingen som går i kloster,

Vender tom tilbake.

Selv en gravskrift kan bety liv

For den som tror.

Ingen kan male sitt eget bilde

Som en munk, eller en nonne.

De kjenner smerten og gleden

Å være adskilt.

Men selv i klosteret finnes lysglugger

For den som vil se etter stjerner.

Livet er beleiret av høye kupler,

Så ingen skal ta tiden.

Selv en munk må spise frokost,

Men bønnen er viktigere.

Uten himmelens gaver kan ingen leve.