GULL OG GRÅSTEIN av Sigve Lauvaas * Side 6-13 (Bok 13-2012)

MÅNAFOSSEN

Side 6

LYSET

Lyset kommer inn,

Og alt blir forandret.

Takk og jubel høres

Som et svar til Gud.

Jeg fornemmer en hellig atmosfære,

En overnaturlig kraft

Som stryker meg med kjærlig hånd.

Mitt hjerte sprenges,

Og jeg bøyer kne.

Hengiven for det milde lys

Vil jeg gå hjem.

Jeg er betrodd en hemmelighet:

Lyset åpner porten til sjelen,

Og kjærligheten mellom mennesker

Er født i dette lys.

Jeg fornemmer stemmer fra det høye

Dale ned, og favner meg.

Og grepet av Guds nåde lys

Vil jeg synge navnet hele veien

Inn i evighet.

ORD

Mine ord blir små i ditt store lys.

Under huden kjenner jeg din kjærlighet

Og faller til ro.

Din himmel er blå, og jeg ser dine steg.

Du gir oss ditt ord, og kraft til å tale.

Jeg løftes i sky, og gir meg et navn.

Du forvandler min sjel, så jeg kjenner din stemme.

Og livet blir nytt. 

Dine ord er et måltid. Du føder ditt barn.

Mitt ansikt er ditt, som jeg speiler hver dag.

Du er mitt lys, som roper i natten

Og søker det tapte

Du er min Gud. Du er min far.

Side 7 

RØTTER

Jeg skjærer grener

Og planter et frø.

Frukten er mer enn jeg sådde,

Og høyere enn røttene.

Nye frø reiser med vinden

Og spirer med veldig kraft

Med røtter festet til jorden.

Og frukten av alle frø

Er menneskene,

Jeg og du.

STREIF AV SOL

Jeg streifer rundt på jorden,

Og tørker inn.

Mitt bål slokner, mens solen lyser

Bak forhenget.

Jeg har en sjel som blir opphøyet

Som blomst i ørkensand.

Hvem spør om jeg har streifet rundt

I hundre år, eller nitti år?

Mine føtter streifer om sin akse,

Som solen streifer om sin.

Jeg er synsk, og drømmer

At lyset fyller min sjel.

Side 8  

DØRER

Jeg lukker opp min dør,

Og du stiger inn.

Jeg hører din stemme,

Og skriver dine ord.

Jeg hører det banker i natten.

Men ingen lukker opp.

Da roper jeg til Gud,

Og alt blir stille.

Dører er som mennesker,

Faste og kompakte,

Eller gjennomsiktige, åpne.

Og alle dører vender ut.

UNDER SOLEN

Mellom himmel og jord

Er jeg en liten flekk, en fargeklatt

Som beveger seg

Og vasker sand i elver og bekker

Som renner i havet.

Jeg samler månestøv og gull

Til en ring som ruller over jorden

Som en regnbue i tusen farger

Og skaper liv.

Under solen er jeg et lite frø

Som vokser til et tre, og en skog

Som fyller hele verden med sang,

Der fuglene bygger rede.

Jeg er hos deg nå, med mine vanndråper,

Og kysser jorden som jeg elsker

Og dikter om til en sky som tar oss med

Til et nytt land, som heter Paradis.

Side 9  

FARGE

Hvem farger fjellene,

Og styrer solens oppgang og nedgang?

Hvem er livets herre?

Jeg vender meg til sjøen som blør,

Og spør månen med fire ringer.

Men ingen kjenner uskylden i livet

Som renner over fattige og rike

Og velsigner markens grøde.

Fargen mellom himmel og jord er barnet

Som vokser og strekker seg

Til en søyle som åpner himmelporten

Så ingen blir tilbake.

SKYER

Vi går under skyer

Og holder kroppsvarmen.

Vi er blomster som kjenner pust av vår.

Vi er en del av tidens hjul

Som ruller over jorden, til verdens ende.

Vi er skyer i bris som strømmer lett

Og slår følge med tusen lys

I sirkel, rundt og rundt i det endeløse osean,

Der skygger møter skygger

Og menneskene speiler seg i hverandre.

Vi har et hjerte som tikker og slår som klokker

Og forteller om livet fra minutt til minutt

Og skjelver under mørke skyer

Som viner om uår og frost, og søker lyset

Som forvandler, og utfrir vår nystemte sang.

Skyer er som hengekøyer, og flyr

Til fjerne himmelstrøk med barn og barnebarn.

Vi er i en annen tid, og hver har sin tid

Med et hjerte som tikker og forteller

Om himmelen som et bord med brød og vin.

Side 10 

TALE

Hva kan jeg si til mitt forsvar:

Jeg var ikke der.

Jeg kokte i et bryllup, og serverte.

Mine vitner er edru, og jeg er ren.

Urørlig i lys kan jeg tale

Og peke på måne og sol.

Jeg er lamslått av løyn i verden,

Og undres på deres motiv.

Alene tilbake i sorgen.

Mine ord kommer med kraft.

Jeg fylles av ånd fra det høye.

Jeg er våken, og takker Gud.

UNDERVEIS

Det handler om å være underveis.

Og ordene skaper energi

Som spres i vinden.

Men stadig nye ord holder liv i oss,

Og sjelen våkner til liv,

Og rommet blir til en helligdom

For renhet og visdom.

Ordene berører oss.

Min munn og mitt hjerte jubler

Over ordene som kommer som manna

Og former min sjel.

Jeg er underveis, og trenger en ny fødsel.

Ordet som skapte mennesket i begynnelsen

Skaper nye kar av ånden,

Og forvandler oss fra tomhet til rikdom.

Av levende ord blir vi del i skapelsen

Som skjer rundt oss hver dag,

Og av ordet føder vi lys

Som opplyser verden

Til et levende håp

I budskapet fra englene

Julenattekvelden.

 Side 11

KRANS

Jeg teller navn i min rosenkrans,

Og perlene lyser imot.

Jeg kjenner kraften fra ledd til ledd

Som skjenker jorden liv.

Jeg ser ilden brenner i hjertene.

Jeg kjenner stemmen din.

Utålmodig vandrer jeg videre. 

Dine løfter er nok for meg.

Jeg puster i dine vinger,

Og drikker av grunnvannet.

Du øser din salve over meg

Og gir meg et hellig bad.

MUNN

De metter din mage med dadler

Og spiser fra hånd til munn,

Og hodet er tungt i natten,

Og hviler i drømmeland.

Tankene ruller i bølger,

Og ordene bryter i kast

Som hvitskjegg i Lofothavet,

Som torner i blomstereng.

Og munnen priser din himmel,

Og sangen lyser din fred.

Hvert vårtegn er budskap til barnet

Fra skaperens hellige ord.

Og lyset åpner din hjertedør,

Og den usynlige kommer frem

I lyset av den ene som er født

For å frelse menneskene fra havet.

Side 12

TID

Menneskenes liv gjennom rommet

Er guddommelig

Som tiden.

Vi seiler på isflak som minker

Som snømann om våren.

Vi drikker av rennende bekker

Som sildrer og klukker

Som blodårer i fjellet.

Tiden stuper fra høye tårn

Og tar oss med i spranget

Mot det ukjente.

Vi brytes ned som brød og melk

I tidens kvern,

Og kommer tilbake som nye skapninger

Bak død og grav.

Menneskenes liv er som en slyngplante.

Den strekker seg, og klamrer seg

Til frekkverk og høye trær.

Menneskene blomstrer og dør

Sammen med alt det har tilkjempet seg,

Og våkner naken og ren

Som borger av et nytt rike.

Da er tiden klippet av,

Og vi er engler for Gud.

BEVEGELSER

Vi beveger oss og drømmer, krysser grenser

Og kommer høyere for hver dag.

Snart står vi i tårnet og ser kroppen,

Som vi fyller med ordets kraft og lys.

Dette øyeblikket blir en merkestein i livet,

En åpenbaring som beveger oss

Gjennom nåløyet til helligdommen.

Stadig må vi øve for å gå oppreist gjennom

Historiens mørtel, til visdommens klare ansikt

Som lyser i himmelrommet.

Side 13 

HÅP

Jeg har et håp,

Å kunne fly.

Jeg har en lengsel,

Å kjenne kraften i ordet.

Mitt hjerte er fylt med håp

Om å favne lyset

Og bli løftet av en levende Gud.

Jeg håper hver morgen

Å se hvite vinger i skyen

Over Jerusalem.

Jeg håper å møte stillheten

Som åpner dører,

Og gir i overflod

Fra visdommens beger.

VIND

Graset tørker inn,

Og mennesker tørker inn.

Alt som lever tørker inn

Og blir til støv igjen.

Vinden kommer og går,

Men ingen vet hvor den kommer fra

Eller går hen.

Alt er et mysterium.

Vi lever som vi vet alt,

Men mangler kunnskap om livet.

Og kursen vi vandrer speiler

At vi lever i vinden,

Uten mål for en ny fødsel.

Vinden seiler, og føder nye vinder

Som kommer og går.

I alt dette er vi et frø

Som skal vokse i dyp jord

Til en mektig rosebusk

Til glede for gud og mennesker.